Demografien er i endring. Den sterkest voksende samfunnsgruppen er menneskene som blir betegnet som eldre. Takket være fremskritt i medisin og kosthold, lever og holder vi oss spreke lenger enn generasjoner før oss. Derfor forventes det at vi skal bo hjemme så lenge det overhodet er mulig. For å kunne realisere det skal samfunnet bli aldersvennlig.
Vi har alle hørt begrepet. Politikerne snakker om det, vi leser om det og det ble til og med stiftet et senter for et aldersvennlig samfunn. På KS sin hjemmeside finner vi definisjonen på hva som menes med et aldersvennlig lokalsamfunn : “Aldersvennlige lokalsamfunn handler om å gjøre samfunnet i stand til å møte utfordringene og mulighetene knyttet til en aldrende befolkning. Flere sektorer må involveres og medvirkning må være i fokus for at eldre skal kunne delta i samfunnet.”
Tankene og planene er gode. Men treffer de riktig? Jeg synes det er misvisende å fremstille tiltakene som noe som må gjøres utelukkende for den eldre garden. Det stemmer nemlig ikke. Fokuset ligger nemlig på områder som egentlig hører hjemme under begrepet universell utforming; og den kommer også andre samfunnsgrupper til gode. For eksempel mennesker med funksjonsavvik, diverse helseutfordringer eller bare noe så enkelt som en som triller barnevogn.
Så selv om initiativet er viktig og bra, er tiltakene ikke aldersvennlige, men innbyggervennlige. For det er ikke kun eldre som har behov for universell utforming. Og ikke alle eldre trenger den i samme grad. I tillegg avhjelper tiltakene, akkurat som begrepet vennlig, kun delvis på grunnproblematikken: Aldersdiskriminering.
Finnes et mer treffende begrep?
Derfor vil jeg komme med et forslag for et etter min mening mer treffende begrep: Aldersinkluderende samfunn. Kjennetegn på et samfunn som integrerer alle aldersgrupper er at det ikke bruker alder som kriterium for deltakelse eller tilretteleggelse. Uansett hva det gjelder. Ikke alder i seg selv, men evnen, ønsket, mulighet, anlegg, interesse og hva det måtte være bestemmer om du er med eller ikke, og på hva. Og selv om noen er vennlig, utelukker det ikke at vedkommende samtidig diskriminerer. Segregering på grunn av alder!
Når alder blir brukt som skillelinje, eller etablerer sperrer for deltakelse, må vi snakke om segregering. Og i dagens Norge lever vi dessverre i et segregerende samfunn når det gjelder alder. Tenkningen som ligger bak er en inndeling av livet i tre faser:
- De yngste er opptatt med utdanning
- I midten av livet krever familie og karriere fokus
- De som er over 55 blir definert som gruppen som trekker seg mer og mer tilbake.
Det er altså alderen din som avgjør hva som forventes av deg og om du blir diskvalifisert og ekskludert. Og dette skjedde fortsatt i 2024 til tross for
- at det allerede i 1982 på den første verdenskongressen om aldring i Wien ble vedtatt en aksjonsplan som skulle skaffe rammene slik at de eldre skulle få mulighet både i familie og samfunn til å ha et tilfredsstillende og godt liv i tråd med egne behov, sikret gjennom helseomsorg og ivaretakelse og bli verdsatt i samfunnet. Nedskrevet i1983, FN, The Vienna International Plan of Action on Aging, S. 4.
- eller at WHO 2002 under verdenskongressen definerte prosessen av aktiv aldring som å gå bort fra en behovsbasert tilnærming til en rettighetsbasert tilnærming. Dette innebærer at man anerkjenner retten til like muligheter og lik behandling i alle livets aspekter ettersom en blir eldre.
Vi har enda et godt stykke vei å gå før ord og vedtak blir realitet. Og det er opp til oss eldre å ta fatt i alle mulighetene som finnes for å vise vår betydning for samfunnet, i stedet for å trekke oss tilbake. Det er opp til oss å lage en motfortelling til den segregerende holdningen som fortsatt dominerer i mange hoder.
La 2025 bli året det virkelig skjer forandring i retning aldersinkluderende samfunn.
Kronikk og meningsytring av Ingrid Strümke, forfatter og pasjonist
