I dag er det Verdens tannhelsedag. Tannhelsetjenesten i Norge blir av mange omtalt som velferdsstatens siste hull, og det med god grunn. Hvorfor skal problemer med tennene forskjellsbehandles fra problemer i andre deler av kroppen?
De siste årene har dette “hullet” blitt enda tydeligere. Med rentehopp og høye prisøkninger på mat og strøm, forteller et økende antall nordmenn at de dropper tannlegebesøk til fordel for andre nødvendigheter. Den norske tannlegeforening meldte i fjor at flere av de som tar seg råd til undersøkelse likevel dropper videre behandling, dersom undersøkelsen avdekker problemer.
Alvorlige konsekvenser
Hvis det at “vanlige folk” begynner å kjenne tannlegeregningen på lommeboka fører til handling fra politisk side, er det bra. Men det bør likevel anerkjennes at en stor andel av Norges befolkning har slitt med dette lenge. Aleneforeldre, uføretrygdede, arbeidsledige og andre med ustabil eller lav inntekt har lenge fortalt om mildt sagt uhyggelige opplevelser i møte med tannhelsetjenesten. Det er snakk om alt fra personer som har gått med tannverk i lengre tid, til foreldre som betaler i dyre dommer for at barna som blir mobbet på skolen skal få tannregulering, til personer som må trekke tenner fordi de ikke har råd til riktig behandling av tennene. Disse menneskene har blitt sviktet av velferdsstaten.
Dårlig tannhelse kan ha store konsekvenser for både fysisk og psykisk helse. Å gå med ubehandlede problemer i tennene kan føre til vonde betennelser eller andre mer alvorlige sykdommer. I tillegg er det mye skam og generelt dårlige holdninger knyttet til “stygge” tenner. Barn med skjeve tenner, over- eller underbitt blir mobbet av medelever, og voksne som mangler tenner forteller at de ikke tør å smile, verken på bilder eller til andre personer. NRK delte i fjor historien om Leslie med tannlegeskrekk som til slutt mistet butikkjobben fordi han ikke turte å smile til kundene.
Bør gå inn under egenandelsordningen
Tannhelsereformen som endelig er satt i gang, med SV i spissen, er et steg i riktig retning. Blir det gjennomslag for en utvidelse av disse tiltakene i neste års statsbudsjett, er vi på god vei mot et system hvor tannhelsetjenesten blir en del av egenandelsordningen.
De som er kritiske til tannhelsereformen er ofte raskt ute med å poengtere hvor mye det vil koste staten hvis alle skal få “gratis” tannlege. Noe annet som er dyrt er å hjelpe alle som havner i fattigdomsfeller, utvikler psykiske eller fysiske plager og sykdommer, eller havner utenfor arbeidslivet – det bruker staten mye penger på i dag. Å anerkjenne tennene som en del av kroppen, og en del av egenandelsordningen, kan være en mer effektiv måte å hjelpe mange av disse menneskene. Vi oppfordrer kritikerne heller til å tenke på hvor mye samfunnet vil spare dersom alle har råd til å ta vare på egen tannhelse.
Av Elida Heløy
