Kronikken ble først publisert i Forsvarets Forum. Foto: Torgeir Haugaard/Forsvaret
Militært personell som sendes ut i internasjonale krigs- og konfliktområder, er en unik gruppe i samfunnet. Derfor har de særlige regelverk som skal trygge dem når skader inntreffer. En forutsigbar, anerkjennende og rettferdig oppfølging av skadde veteraner er et politisk ansvar som hviler på regjeringen og Stortinget.
Afghanistan-undersøkelsen fra 2020 aktualiserer dette tydelig, når vi ser en markant økning av antall veteraner med psykiske helseplager.
I kontrast til dette melder stadig flere skadde veteraner og deres advokater om en kraftig innstramming av praktiseringen av erstatnings- og kompensasjonsreglene hos Statens Pensjonskasse (SPK) og i klagenemnda. Vår påstand er at til tross for at reglene ikke har endret seg vesentlig siden de ble innført i 2010, har praktiseringen endret seg vesentlig de senere år.
Vi kan vanskelig se at andre enn rene økonomiske innsparingshensyn fra Statens side er årsaken til dette.
Den strenge praktiseringen bryter klart med prinsippet om «å ta vare på sine kvinner og menn».
Ga ikke klare svar
I 2019 gjennomgikk og vurderte en regjeringsoppnevnt arbeidsgruppe erstatnings- og kompensasjonsordningene for veteraner etter internasjonale operasjoner. Arbeidsgruppen mente at den undersøkte praksis som er utviklet i klagenemnda og SPK om vurderingen av om den psykiske belastningsskaden har medført varig ervervsmessig uførhet, er problematisk og ligger på grensen av domstolspraksis.
Les også svaret fra Statens pensjonskasse: Mange veteraner med psykiske skader får erstatning
Representanten til Veteranforbundet SIOPS tok flere dissenser i arbeidsgruppen, bl.a. i spørsmålet om praktiseringen av regelverket er i tråd med intensjonen bak erstatningsordningene, og forarbeidene til reglene.
Det ble også påpekt at praksis ikke i tilstrekkelig grad var undersøkt av arbeidsgruppen.
Krav til tidsnære bevis
I vedtak fra klagenemnda fra bl.a. 2012 fremgår at det ikke var krav til tidsnære bevis for psykisk belastningsskade som vilkår for å bli tilkjent erstatning og kompensasjon. Det ble slått fast at det var tilstrekkelig at skadelidte sannsynliggjorde at skaden hadde oppstått som følge av tjenesten ute, og det var ikke nødvendig å sannsynliggjøre at skaden skyldes en eller flere bestemte enkelthendelser, eller en konkret belastning.
Det ble også lagt vekt på at erstatningssaker grunnet psykisk skade skiller seg fra saker der personer er påført fysiske skader etter ulykker, hvor man nettopp forventer at lege oppsøkes.
I dag fatter SPK og klagenemda vedtak etter en helt annen, og vesentlig strengere norm.
Vi er enige i at det skal skje en fri bevisvurdering, hvor alle tilgjengelige bevis vurderes og vektes. Men det er ikke noe krav til tidsnære nedtegnelser. Når slike bevis mangler, må man legge vekt på om skadelidtes forklaringer ikke er i motstrid med andre opplysninger i saken.
Fravær av nedtegnelser i umiddelbar tilknytning til tjenesten kan derfor ikke tolkes som om tjenesten ikke kan være årsak. Det kan heller ikke legges til grunn at det ikke vil være mulig å føre bevis for sannsynlighetsovervekt, dersom det ikke foreligger medisinske journaler i umiddelbar nærhet til tjenesten.
Forsvaret har selv sagt i sommer at de ikke har hatt gode nok rutiner for å nedtegne hendelser på individnivå for soldater i internasjonale operasjoner.
Forsvaret har selv sagt i sommer at de ikke har hatt gode nok rutiner for å nedtegne hendelser på individnivå for soldater i internasjonale operasjoner.
Staten kan derfor ikke bruke dette forholdet mot veteraner når skader inntreffer i ettertid, og det er vanskelig å levere tidsnære bevis.
Det er derfor ikke når det foreligger «uklarhet» om bevisene, slik Forsvarsdepartementet (FD) hevder, at avveiningen mellom de ulike bevis skal foretas. Det er først når det foreligger motstrid mellom nedtegnelser i umiddelbar tilknytning til en hendelse og senere tilkomne bevis, at de tidsnære bevis – eller mangelen på dette – skal tillegges avgjørende vekt.
Jurister tilsidesetter medisinskfaglige erklæringer
Stortinget fattet høsten 2020 anmodningsvedtak om nye regler for bruk av spesialisterklæringer, og som skulle øke rettssikkerheten til psykisk skadde veteraner. Bakgrunnen var et ønske om at SPK og Klagenemnda ikke skal overprøve medisinskfaglige vurderinger. Det ble gjennomført høring i sommer, og nye regler implementeres snart.
Det er forutsatt fra FD at spesialisterklæringen vil kunne ha vesentlig vekt som bevis. Hvilken vekt erklæringen får i bevisvurderingen, vil avhenge av en nærmere vurdering av spesialisterklæringen, herunder hvilket faktisk grunnlag erklæringen bygger på. Erklæringen må også veies mot øvrige bevis i saken.
Det er ikke grunnlag for å anta at sakene som behandles i dag, avgjøres i tråd med gjeldende rett «etter et bredere bevisbilde», eller at sakene har «et svakere bevisgrunnlag» enn tidligere, slik det har vært hevdet av FD og SPK. Vi vil understreke at SPK, og i noen grad Klagenemnda, i stadig større grad i dag overprøver og tilsidesetter spesialisterklæringer. Det er vårt syn at SPK og nemnda her bryter med domstolspraksis – og dermed med gjeldende rett når jurister foretar vurderinger som ligger til spesialistens medisinske vurdering.
Vi mener at SPK og Klagenemnda i dag feilaktig oppfatter seg kompetent til å fravike de sakkyndige sine vurderinger. Det er i dag den største utfordringen som veteranene møter.
Rettsavgjørelser må få konsekvenser
I en nylig veteransak i Haugaland og Sunnhordland tingrett, forelå fire sakkyndige spesialist-erklæringer, som alle mente det var årsakssammenheng mellom veteranens utenlandstjeneste og veteranens psykiske lidelser i dag. Det var ikke mange tidsnære bevis, men de som fantes støttet etter rettens syn opp om saksøkers forklaring, og de stod ikke i motstrid til denne. Retten uttalte at erklæringene må tillegges stor vekt. Retten fastslo videre at den medisinske og psykologfaglige vurderingen har retten ikke kompetanse til å overprøve. Ankedomstolen, dvs. lagmannsretten, har for øvrig uttalt det samme i en annen, tidligere sak.
Staten anket ikke dommen fra Haugaland og Sunnhordland tingrett, og daværende forsvarsminister sa at de ville gjennomgå dommen for å se etter læringspunkter for den videre forvaltningen av erstatnings- og kompensasjonsordningen.
Vil praksis bli endret i tråd med rettens uttalelse om at man ikke har kompetanse til å overprøve den medisinske og psykologfaglige vurderingen?
Vil praksis bli endret i tråd med rettens uttalelse om at man ikke har kompetanse til å overprøve den medisinske og psykologfaglige vurderingen?
Den burde bli det, men vi tviler dessverre sterkt på at Staten tar noe lærdom, og vi tror heller ikke at det blir noen positiv endring av praksis hos SPK eller i klagenemnda.
For når SPK i tillegg varsler advokatene som har veteransaker, om navngitte spesialister som SPK nå ikke lenger ønsker å bruke, forteller også det oss om en innskjerping fra SPK sin side. Dette er spesialister som opprinnelig er foreslått fra SPK, og som i årevis har utarbeidet erklæringer i slike saker. Disse spesialistene har ikke gjort en «dårlig jobb», men det vitner om at SPK ikke vil bruke spesialister som skriver «for gode» spesialisterklæringer.
Det er svært betenkelig, men vanskelig å gjøre noe med.
Politisk ledelse må ta ansvar
Vi forventer at politisk ledelse og Staten tar vare på sine kvinner og menn på en forutsigbar, anerkjennende og rettferdig måte når de blir skadet som følge av sin tjeneste ute. Det er viktig med klare politiske intensjoner og føringer til embetsverket om praktisering av regelverket.
Til tross for at regelverket ikke er endret vesentlig siden innføringen i 2010, skjer det stadige innskrenkninger i praksis. Det er på høy tid med kritiske spørsmål om hva som foregår i byråkratiet, og om det er riktig at juristene skal kunne overprøve det meste, herunder medisinskfaglige utredninger som domstolene selv sier at man ikke kan overprøve.
Vi mener at tiden er inne for at Stortingets ombudsnemnd for Forsvaret engasjerer seg i saken på vegne av Stortinget, og tar en grundig gjennomgang.
