Hva godt naboskap og litt initiativ kan gjøre for den som har blitt alene!
Jeg er blitt alene. Savn og sorg er vondt å bære, og man unnslipper ikke. Vi må leve med at de som er gått bort, får vi aldri møte igjen. Erkjennelsen som etter hvert må aksepteres, kan lett skape en tyngende ensomhetsfølelse og den kan i verste fall utvikle seg til en tyngende depresjon, fortvilelse og sosial tilbakeholdenhet. Noe som igjen leder til isolasjon. Men det behøver ikke være slik.
Etter at jeg nå er kommet tilbake til egen leilighet, alene, har det vært viktig med høyt aktivitetsnivå. Tomrommet må fylles, dagsmål må nås og kontakt med øvrig familie blir viktig. Kveldene, alene i stua, kan imidlertid likevel bli lange og tunge. Savn og ensomhet siger lett innover en igjen. Overflatiske, billige TV-programmer hvor kjendiser dyrker seg selv, ispedd med overdådig reklame plager mer enn det underholder. Kun ei gammeldags bok kan tidvis bli en god redning mot leggetid.
Her en kveld ringte det på døra. Ingen var ventet. På utsiden sto naboen. Han mente vi tre i samme etasje som var blitt alene, burte søke mer sammen. Han lurte på om vi kunne ta en kopp kaffe etter middagen – i all enkelhet – inne hos han? Slik ble det. Timene med hyggelig prat mellom mennesker i samme situasjon, men med forskjellige tilnærminger til hverdagslige utfordringer, forkortet effektivt kveldstimene. Vi hadde mye å prate om og erfaringer å utveksle! Og vi var sammen!
Historien sluttet ikke her. Nå er det rutinemessige kaffemøter i 6.etg hos oss en gang i måneden. Relasjonene er tettere. Det er lettere å be om bistand og hjelp over gangen når det kniper. Selv om vi lukker entrédøra etter oss, er vi ikke så alene lengre. Vi er heller ikke ensomme med slikt naboskap.
Mange takk, gode nabo!
Har du en historie du ønsker å dele med våre lesere? Send gjerne inn på e-post eller ring direkte for å avtale en samtale, så kan vi ta det som et lite intervju. Du velger selv om du vil stå fram med navn eller ikke.
E-post: post@seniornorge.org
Telefon: 22 12 18 90
Leserbrev av Jon Rogstad
