Vinterlandet Norge?

Jeg undres av og til hvor det har blitt av vinterlandet Norge. Før i tida…. (uff da, det er det visst ikke lenger lov å si.) Hvorfor drister jeg meg da til å reise dette spørsmålet? Vi takler jo litt snø og kulde her på Østlandet, eller…?

Alvorlige varsler får vi og det ganske ofte fra meteorologisk institutt. Her vises gule og oransje varseltrekanter med oppfordring til å la bilen stå. Nedbørsmengden som kommer ned er som oftest fattige 2 – 5 cm snø. Kanskje på det meste opp mot 15 cm. Da blir det virkelig krise.

Den vekslende temperaturen vet imidlertid godt å produsere blank holke med glatte fortau. Dette er selvsagt til bekymring for oss eldre som strir med balanse og pareringer i form av veivende armer når vi kommer på «hæla» .

Vi eldre er imidlertid raske til å pigge oss når vi skal ut. Vi overkommer det meste i vår streben etter å nå en holdeplass for offentlige transporttilbud. Vel framme, da føler vi oss reddet. …. Men er vi det?

Det som skulle vært en fin kveld

En fredagskveld hvor værvarslet sto med flere varseltrekanter, ble skikkelig hustrig. Jeg var invitert på middag og bussen ble valgt som fremkomst middel. Det blåste, sluddet med store vannfylte snøfiller. På bakken ble snøen raskt til vann og slaps. På holdeplassen ble ventetiden kald og vemmelig.

Elektronisk info-tavle fortalte hvor mange minutter jeg hadde å vente. Minuttene gikk og avgangstiden passerte uten at noen buss viste seg. Ny avgang ble annonsert. Vannet hadde begynt å finne vegen ned bak ørene mine og videre inn i skjerfet i nakken. Utrivelig.

Nok et avgangstidspunkt forsvant avløst av ny annonsering. Jeg holdt ut i ca 50 minutter. Den enste underholdningen var stadig nye annonseringer av avgang for den bussen som aldri kom. Jeg måtte omsider bryte et prinsipp og ty til en drosjeholdeplass. (Ikke prai en drosje fra gata. Det blir visst farlig dyrt). Jeg ankom vertskapet med drosje midt i middagen. Forventningen om et langt og nydelig middagsselskap ble naturlig nok ikke innfridd ettersom alle var nærmest ferdig med måltidet når jeg endelig ankom (men hyggelig vertskap!).

Refusjonens uransakelige veier

Jeg var mørk til sinns etter hendelsen og ønsket hevn over Ruter reiser. Fant frem til skjema for å søke refusjon av den kostbare taxituren pålydende kr 560,-. Jeg hadde jo blitt forsinket mer enn 20 minutter og reisegarantien hjemlet full refusjon – trodde jeg! For en gangs skyld forsvant det elektronisk utfylte skjemaet uten diskusjon, jeg fikk til og med kvittering med takk for at jeg kontaktet Ruter. Makan.

Så kom Ruters beslutning. Den lød slik:
« I Ruters reisegaranti står det: Du får ikke refusjon hvis du visste om eller burde ha visst om problemet på forhånd, eller hvis årsaken ikke ligger hos oss, dette kan blant annet omfatte kraftig snøfall. Dårlig vær ble varslet i god tid (radio og nyheter) og Oslo hadde oransje farevarsel.
Den 7/1 medførte værforholdene store forsinkelser og innstilte avganger. I dette tilfellet kan vi ikke godkjenne forespørselen din om refusjon. Du kan lese mer om reisegarantien her».

Mildt farevarsel – farligere enn du tror

Leksa jeg lærte er at når oransje eller gult farevarsel er gitt fra meterologisk institutt og det er sludd i lufta må du forstå at busser innstilles. Stol hverken på «apper» eller elektroniske informasjonsskilt. Det koster vel for mye for Ruter å orientere deg gjennom slike hjelpemidler. Du må jo selv vite eller skjønne at Ruter innstiller sine avganger når vi får litt sludd!

VY har gått enda litt lengre. De innstiller avganger før møkkaværet slår til. Realt. Felles for Ruter og Vy er at de begge har et oppriktig ønske om å unngå kaos i trafikken! Jeg lurer på hva den egentlige grunnen er…? 🤔

Hjertesukk av styreleder Jon Rogstad