I går var verdensdagen for sosial rettferdighet. Vi var til stede på Eidsvolls plass og demonstrerte sammen med resten av Samarbeidsforum mot fattigdom i Norge (SF). Målet vårt var å sette fokus på det økende presset på velferdsstaten i Norge.
Dyrtiden har de siste par årene gjort at flere og flere sliter med å få endene til å møtes. Allerede i 2023 konkluderte SSB med at 1 av 5 personer i Norge bor i en husstand som ikke har muligheten til å takle en uforutsett utgift. Senere uttalelser fra NAV og andre tall fra SSB viser i tillegg at det stadig blir flere sosialhjelpsmottakere som er tilknyttet arbeidslivet – noen har til og med heltidsjobb.
Flere kommuner har også fått strammere økonomi – noe som har ført til kutt i fellesgoder som går hardest utover de som har minst fra før. Dette er tilbud som ikke er lovpålagte, men som har vært en livbøye for mange av våre med sårbare medborgere. Dette fører ikke bare til økende press på velferdsordninger som sosialhjelp, men også på tilbud som drives av frivillige og ideelle aktører, som for eksempel matutdeling.
Har vi en ny type fattigdom i Norge?
Demonstrasjonen ble åpnet med et musikalsk innslag fra Venjas Harem, et band som består av kvinner som alle har kjent på utenforskap på forskjellige måter.
Deretter hørte vi to appeller fra representanter fra SF – Cathrine Austrheim (Aleneforeldreforeningen) og Lars Erik Andersen (Velferdsalliansen). Begge ytret bekymringer om at vi har fått en ny kategori av fattigdom i Norge, nemlig arbeidende fattige. Dette har lenge vært et kjent begrep utenfor våre landegrenser, men som vist av blant annet statistikken ovenfor, er det dessverre langt på overtid å snakke om dette i Norge også.
Det bør være åpenbart for politikerne og de såkalte ekspertutvalgene at det er noe som ikke stemmer, når fattigdomsgrensen anslår at omtrent 10% av befolkningen lever i vedvarende lavinntekt, mens SSB konstaterer at 21,7% ikke kan møte en uforutsett utgift. Personene som lever mellom disse prosentene – altså de som så vidt klarer seg – må også vernes om. Faller de mellom sprekkene, blir presset på velferdsordningene større, og de mest sårbare i samfunnet blir enda mer utsatt.
Vi krever handling
Etter appellantene fra SF fikk vi høre fra Elisabeth Thoresen fra AAP-aksjonen, som blant annet belyste utfordringene med å kombinere arbeid og uføretrygd. Mange uføre har en restarbeidsevne, men tør ikke bidra i arbeidslivet fordi man ofte blir trukket mer i ytelser enn man tjener, og dermed sitter igjen enda mindre.
Deretter fikk Stortingspartiene en mulighet til å dele sine tanker. Vi fikk høre fra Venstre, SV, MDG, Ap og FrP, som alle var takknemlig for å bli invitert til å snakke om dette viktige temaet.
I sine appeller understreket både Cathrine Austrheim og Lars Erik Andersen at det er på tide med handling, ikke bare ord.
Stortingspolitikerne lovte å ta dem på alvor. Da gjenstår det bare å håpe at de får med seg resten av stortinget.
