Kronikken til Ingrid Strümke avsluttes med en utfordrende oppfordring. «La 2025 bli året det virkelig skjer forandring i retning aldersinkluderende samfunn». Hvordan kommer vi dit? (Se også debatten på LinkedIn her)
Svar på kronikken – av styreleder Jon Rogstad
Eldrebegreper kan lede til snevre holdninger
Jeg er redd de forandringene allerede er på gang, men den går i retning av et aldersekskluderende samfunn. Eldre med multifunksjonelle lidelser og sykdommer, langt fremskreden demens og tidlig utskrevne eldre fra underdimensjonerte sykehus med svært reduserte kapasiteter for døgnpasienter, skal ha «egne hjem som første valg». Endringene omfatter nedlegging av institusjoner for geriatrisk oppfølging, eldresenter blir avviklet og hjemmetjenestene blir «effektivisert med stadig utvidet tverrfaglig samarbeid og utvidet bruk av velferdsteknologi». I denne politiske programerklæringen blir vi eldre i denne kategorien gjemt bort i egne hjem og overlatt i stor grad til våre pårørende. (Senior Norge har fremmet forslag til statsbudsjettene for både 2025 og 2026 som kan begrense/stanse denne utviklingen)
Oppfordringene om omlegging av begrepsbruken fra Strümke er viktig for å få snudd en kritikkverdig samfunnsutvikling. Vennlighet kan sammenliknes med «likes» i våre sosiale medier. Det beskriver en gest og er uten forpliktelser. Begrepet aldersinkluderende samfunn gir en kurs for handling og kan i langt større grad måles. Begrepet vil være langt mer forpliktende når budsjetter utformes. Vennlighet koster kun smil, klapp på hodet og noen trøstens ord. I neste øyeblikk kan man riste på hodet og fastslå at sentrale og livsviktige tjenester for ivaretakelse av de eldre faller for resonnementet «dette har vi ikke råd til». Smilet kan likevel beholdes!
En annen side av Strümkes beskrivelse av et aldersinkluderende samfunn er et kraftig budskap til oss fortsatt friske eldre. Skal vi på alle måter inkluderes i samfunnet med et stadig økt innslag av friske arbeidsføre seniorer, ja så må vi være villige til å stille opp og bidra. I stor grad er vi der allerede om vi ser på den omfattende frivillige innsatsen som til daglig nedlegges av blant annet besteforeldregenerasjonen.
Gjensidig ansvar
Vi andre i denne kategorien må imidlertid passe oss vel for å definere oss ut av arbeidslivet, la vær å stille opp for nyttig samfunnsengasjement eller påkoste oss motvilje til å yte aktive bidrag fordi vi blir pensjonister! Kravet om aldersinkluderende samfunn medfører et gjensidig ansvar for alle parter! De unge politikere må blant annet ikke bli overlatt til egne fantasier om utøvelse av vennlighet ovenfor pleietrengende eldre. WHO 2002 og verdenskongressens krav om rettighetsbasert tilnærming kan dessuten ikke realiseres uten aktivt engasjement fra oss mange friske eldre. Vi må kreve vår rett!
La oss derfor slutte opp om Strümkes oppfordring om at det i 2025 må skje forandringer i retning av et mer aldersinkluderende samfunn, men det skjer ikke uten påtrykk fra oss berørte.
Du er ekstra velkommen til innsats gjennom Senior Norges mange initiativ og innspill ovenfor vår regjering og våre politikere for bevisstgjøring av våre krav for et aldersinkluderende samfunn – både sentralt og lokalt. Målsettingen kan i første rekke være å få begrepet nedfelt i lover, forskrifter og partiprogrammer! Dernest forlanges handling!
En takk til Ingrid Strümke for et viktig innlegg til dagens samfunnsutvikling!
Av Siri-J
