Mobile eldre i et bilbasert samfunn

– umulig eller løsbar oppgave?

Antall drepte og skadete i trafikken har gått ned det siste året. Klarer vi å bibeholde trenden i et samfunn med en stadig eldre befolkning?

Vi nærmer oss slutten av året, en typisk tid for tilbakeblikk. Med glede ser jeg de oppløftende tallene SSB kunne offentliggjøre når det gjelder ofre i trafikkulykker. Men jeg husker enda godt at året 2023 begynte med en trist melding. Tidlig om morgenen på nyttårsaften ble en eldre fotgjenger påkjørt av en bil og drept mens han gikk langs landeveien ved Time på Jæren. Og det var langt fra det eneste eldre mennesket som var involvert i en ulykke med dødelig utfall eller alvorlige skader.

Søndag 8. januar samme år gikk justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl i spissen for fakkeltoget til Skjee kirke i Stokke under markeringen «Lys til ettertanke» til minne om de som omkom i trafikken i 2022. Hva har skjedd siden da?

Statistikken viser heldigvis at slike ulykker har gått ned fra 2023 til 2024. Det er gledelig og jeg håper det er en trend som vil fortsette. Og det er en gruppe som er særlig utsatt, en stadig voksende gruppe: Eldre, og da spesielt eldre myke trafikanter.

Vårt samfunn er bilbasert og vil nok være det i lang tid fremover

Siden samfunnet vårt er bilbasert og sannsynligvis vil være det enda en god stund fremover, er en av utfordringene å finne løsninger tilpasset en stadig aldrende befolkning. Det er allment kjent at syn, hørsel og reaksjonshastighet avtar med alderen. Derfor kan eldre sjåfører utgjøre en fare for seg selv og andre.

Her har myndighetene tatt grep med helsekontroller og anbefalinger som skal avdekke om det er på tide å gi fra seg førerkortet. Men også som myke deltakere i trafikken – det være seg til fots eller på sykkel – er eldre utsatt, av akkurat de samme grunnene som er årsaken til at man ikke egner seg som sjåfør lenger.

Ofte oppdages en kritisk situasjon senere og da kan det være vanskeligere for eldre mennesker å komme seg unna, noe som igjen kan resulterer i påkjørsel. Hvis de overlever, er forutsetninger for å heles etter brudd eller andre skader som regel dårlige. Det hjelper ikke på situasjonen at fortauene er dårlig brøytet om vinteren eller må deles med syklister, el-syklister eller sparkesykler resten av året. I forstedene er disse dessuten mangelvare, noe som forresten også gjelder for gangfelt selv om fartsgrensen der ofte er høy.

Vi må ta de nødvendige grepene

Når vi vet at denne aldersgruppen kommer til å øke betraktelig i fremtiden, sier det seg selv at det er uunngåelig å diskutere problemet.

Selv om det er en god utvikling – ifølge bilbransjen – at bilparken blir stadig tryggere, hjelper det ikke særlig på problemstillingen. For det berører bare dem som sitter inne i bilen, og der ønsker vi jo eldre sjåfører i mindre grad. Samtidig har bilene våre blitt utrustet med store distraherende digitale skjermer som har tatt over funksjonene til analoge og langt mer intuitive brytere, med alt det innebærer av farer i trafikken. Må vi derfor frykte at uoppmerksomhet vil føre til enda flere ulykker?

Men når samfunnsgruppen over 65 øker jevnt og trutt, blir den logiske konsekvensen at tilsvarende flere av dem på en eller annen måte beveger seg i trafikken. For mobilitet er en forutsetning for deltakelse i samfunnet og et meningsfylt, selvstyrt liv. Skal dette sikres samtidig som vi ønsker å forebygge at eldre er involvert i trafikkulykker, må det etableres fleksible, betalbare transporttilbud.

Vi trenger fleksible transporttilbud for eldre

Et slikt transporttilbud vil ikke bare gagne det eldre menneske ved å sikre mobiliteten, forhindre utenforskap og forebygge ensomhet, men samtidig ha en positiv effekt på det lokale næringslivet. Hvis også de som ikke kjører bil lenger og/eller bor utenfor sentrum kan komme seg til for eksempel frisøren, kafé-besøk, kino, kulturarrangementer osv. uten å være avhengig av velvillige pårørende, hadde nok mange av dem benyttet seg av mulighetene lokalsamfunnet inviterer til i mye større grad.

Jeg leser med stor interesse intervju med NRK der ei dame fra Hjelmeland kommune fornøyd uttaler seg om tilbudet kommunen gir sine eldre: Taxitur for 100 kroner for seniorer. Hun sier: «Å reise med drosje ein veg for 100 kroner er så billig at det ikkje kan vere billigare. Berre det at du kan ringe og vite at du ikkje er til bry for nokon andre.»

For det er jo det som er sakens kjerne: Seniorene ønsker å leve selvstyrt, planlegge og klare seg selv. Da må fellestransport for lengre turer med tog eller buss være lagt til rette slik at eldre kan klare seg alene. Slik at de ikke behøver å være avhengig av velvillige tolker som kan fortelle om overraskende sporskifte eller kanselleringer. Når det gjelder nærmiljøet trenger vi minibusser eller taxiordninger som sikrer fleksible og tilpassede
løsninger.

Og vi ønsker vel alle at den positive utviklingen når det gjelder trafikken fortsetter.

Kronikk av Ingrid Strümke, forfatter og pasjonist.