FFI – Forsvarets forskningsinstitutt: Kjeller var først på nett

Den 15. juni 1973 ble Kjeller det første stedet utenfor USA som kom på nett. Pål Spilling ved FFI gjorde de nødvendige tastetrykkene.

Fysikeren og informatikeren Pål Spilling hadde det moro på jobb. Han ble en av internett-pionerene. Foto: Terje Heiestad

Det var forsvarssak, gammelt vennskap, litt flaks og fortjenestefull innsats fra FFI som gjorde utslaget. Disse faktorene bidro til at Norge ble første internasjonale medlem i Arpanet (ARPA – Defence Advanced Research Projects Agency). Arpanet var selve forløperen til det vi i dag kjenner som internettet.

Den da 39 år gamle Spilling var assistent for FFI-forskeren Yngvar Lundh. FFIs journalist Øystein Hagen intervjuet Spilling 30 år seinere. I samtalen sa forskeren at han så to grunner til at Kjeller ble første node utenfor USA: Den første var at de allerede hadde et godt forhold til ARPA via Norwegian Seismic Array (Norsar), der Norge hadde en strategisk viktig posisjon. Den andre grunnen var Lawrence Roberts – Larry blant venner. På begynnelsen av 70-tallet ledet amerikaneren ARPAs avdeling for kommunikasjon. Larry fullførte doktorgradsarbeidet sitt ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). I samme laboratorium jobbet FFIs Yngvar Lundh.

Arpa mot atombomber

Pål Spilling var ikke datamann. Han var kjernefysiker. Det er likevel en sammenheng her: Arpanet hadde direkte samband til atomvåpentrusselen. Mannen som tastet på den aller første utenfor-amerikanske TIP-en (Terminal Interface Processor) i Norsar-lokalene denne junidagen i 1973 innså kanskje hvor viktig dette kunne bli. Spilling visste omtrent det som var å vite om atombomber og underjordiske prøvesprengninger. Den kalde krigen varte fra avslutningen av 2. verdenskrig til Berlinmurens fall i 1989. I 44 år rivaliserte Nato og Warszawapakten. Striden handlet om terrorbalanse og rustningskappløp. Om hvem som hadde flest og kraftigst atomvåpen.

Partene hadde inngått en gjensidig avtale om prøvestans. Ingen trodde likevel at den andre ville holde sin del av avtalen. Iallfall ikke om de kunne slippe ustraffet unna. Derfor ble Norsar på Kjeller opprettet, som en avlegger av FFI. Norsar brukte geofoner til å lytte etter seismiske rystelser i de strategisk viktige nordområdene. Slike lytteinstrumenter kan sammenliknes med å legge øret mot bakken. Store og små skjelv kunne ha sin naturlige forklaring. Samtidig kunne de varsle om at Sovjet drev ulovlige prøvesprengninger under jorda. Fra Norsar gikk det daglige rapporter. Det skjedde på fastlinje til den svenske satellittstasjonen i Tanum i Sverige. Derfra gikk de via satellitt til USA.

Aldri var det farligere å bo på Kjeller enn i den kalde krigens dager.

Terrorbalansen sprakk

Både Nato og Warszawapakten innså dette: For å vinne en atomkrig måtte den angripende parten tilintetgjøre fienden. Med ett slag. Begge visste at dersom fienden fikk mulighet til å svare på angrepet, var livet på jorda truet. Bare den som utløste en atomkrig, kunne vinne.

Bruken av pakkesvitsjing via Arpanet reduserte trusselen kraftig. Pakkesvitsjing delte sambandsinformasjonen opp i småpakker. Pakkene hadde informasjon i adressefeltet som gjorde at helheten kunne gjenopprettes. Det var mulig, selv når det manglet en infopakke eller to. Deler av sambandsinformasjonen tok ulike veier gjennom nettet.

Den ble satt sammen igjen hos mottaker. Et massivt atomangrep kunne altså ikke stoppe den informasjonen som andre trengte for å gjengjelde. Noen kunne nå svare øyeblikkelig på et atomangrep. et kunne skje fra et helt annet sted i USA. Eller fra resten av kloden. Pakkesvitsjing endret spillereglene. Selve logikken i terrorbalansen fikk et grunnskudd. Nå var det ikke lenger mulig å tenke den gamle tanken. En tanke som gikk ut på at når et militært senter ble ødelagt av et atombombeangrep, gjorde angrepet det også umulig å få til samtidig gjengjeldelse. Terrorbalansen var med ett blitt et spill som umulig kunne vinnes. Arpanet ble dermed et bidrag til å få slutt på Den kalde krigen. Norge var en strategisk viktig utpost i Nato. Mye samband og kunnskap gikk via Kjeller. Stedet lå derfor utsatt til. Aldri var det farligere å bo på Kjeller enn i den kalde krigens dager.

FFI besøkte Washington

Larry Roberts og nestkommanderende Bob Kahn besøkte Kjeller sommeren 1972. De foreslo et samarbeid om datanett via satellitt. Yngvar Lundh fikk FFI-direktør Finn Lied og forskningssjef Karl Holberg med på ideen. De ble invitert til Washington, blant annet for å se på Arpanet. Her ble tekniske problemer løst. En teknologisk strategi for Norges tilslutning til Arpanet ble lagt. Hvordan det skulle utvikle seg videre? Det kunne verken Lundh, Pål Spilling eller Finn-Are Aagesen vite noe om. Aagesen var den tredje sentrale nordmannen i Arpanet-arbeidet.

Også Pål Spilling dro på forskningsbesøk til nettvennene, først til University College of London (UCL), og senere til Stanford University i USA. I Stanford møtte han også flere av de sentrale deltakerne i Stanford University Network, senere kjent som SUN. Internasjonalt ble Arpanet-nettverket operativt 15. juni 1973. Signalene ble formidlet via satellittstasjoner i Tanum i Sverige og Etam i West Virginia, USA. INTERNET, med store bokstaver, ble etter hvert betegnelsen som omfattet både Arpanet og de internasjonale nodene. Internett, slik vi bruker det i dag, fikk navnet sitt i 1983. Da ble nettet delt i et militært (med etterstavelsen .mil) og et sivilt forskningsnett (med etterstavelsen .edu).

plakett_Internett.jpg
Der Pål Spilling gjorde de nødvendige tastetrykkene for å få FFI på nett i 1973, henger det nå en minnetavle. Foto: FFI

 

En sandkasse for alle

Forskergruppene som Kjeller-forskerne kom med i, møttes ofte. Mellom møtene gjorde de noe annet som verden heller ikke var kjent med. De sendte e-post til hverandre. Diskusjoner, nettmålinger, programkode og ideer gikk på kryss og tvers.

Nye løsninger ble utprøvd, testet, feilrettet, debugget og testet igjen på rekordtid. Ofte skjedde slike ting i løpet av et døgn eller to. All viktig informasjon ble dokumentert i RFC-er (Request for Comments). De ble gjort tilgjengelig for alle og enhver. Med andre ord: Arpanet var et distribuert laboratorium for forskere og studenter. I denne sandkassa delte de sjenerøst alt de fant ut, og fikk i flerfold igjen. Forskerne ved FFI fikk spille en stor rolle for utvikling av pakkesvitsjing i nett. De utviklet teknologien videre utover 80-tallet, i SATNET-prosjektet. Fram til tiårsskiftet fortsatte ideutvekslingen mellom de amerikanske eliteuniversitetene, UCL i London og FFI.

FFI bidro til protokollene

Instituttet deltok i det svært aktive nettverket av ni forskjellige forskergrupper. Dette pågikk i ti år fra 1972. Resultatet av samarbeidet var protokollene TCP/IP. Slik oppsto også standarden for pakkesvitsjede satellittkanaler, CPODA. Etter hvert overtok FFIs nabo og utløper Televerkets forskningsinstitutt (TF) ballen, oppildnet av Pål Spilling. Han ville ha mer omfattende satsing på Internett. Det vant han ikke fram med. TF var forankret i det statlige telemonopolet. Instituttet prioriterte slik de fleste statlige telemonopolene gjorde.

Anarkistene ble bundet

Det samme gjaldt de andre europeiske televerkene. De overtok styringen på 80-tallet. De var gamle og ofte tungrodde organisasjoner. Alt forskningssamarbeid ble mer formelt ordnet, ryddigere og langsommere. X400-standarden for meldingsformidling ble nødvendig.

Nettverket via denne protokollen var basis. Det var også
forutsetningen for å få forskningsmidler. Nærmest i hemmelighet beholdt de forskerne som kunne, @-adressen sin. Dermed hadde de også nettkontakt med amerikanske kolleger. «Mer hierarkisk, mindre anarkistisk – en kjedeligere og mindre dynamisk måte å arbeide på,» oppsummerte Spilling. Han sammenliknet det gjerne med duellen mellom Microsoft og UNIX. Sistnevnte videreførte tradisjonen der enhver får tilgang til kildekoden, og enhver som har noe vesentlig å bidra med, får komme med forslag.

20 års istid

Slik ble det nesten en istid for norsk internett-engasjement på forskningsfronten. Den varte inntil Internett ble kommersialisert i 1993. Det var hele 20 år etter at Pål Spilling opprettet den første forbindelsen med Arpanet.

Det hører med til historien at Norge og Kjeller ikke var alene om den nye forbindelsen lenge. Forspranget denne junidagen i 1973 varte i bare 20 minutter. Da fikk University College of London (UCL) muligheten til å koble seg opp, hakk i hæl med Norge.

Ideen bak USAs forsvarsnett var i ferd med å bli allemannseie. Slik ble FFI-forskernes bidrag et viktig steg på veien til internettet. Et nett ingen lenger kan forestille seg å være foruten.