FFI – Forsvarets forskningsinstitutt: Ledelse er å forstå

Astrofysiker Marte S. Kalveland kom til FFI rett fra universitetet. Her fikk hun så mange spennende muligheter, at hun ble værende.

39 år gamle astrofysiker Marte S. Kalveland har jobbet på FFI siden 2007. I dag er hun forskningsleder ved avdeling for Forsvarssystemer. Foto: FFI

Det er ikke akkurat i forsvarsforskningen at kvinneandelen tradisjonelt sett har vært høyest. Dette har heldigvis snudd litt de siste årene, og 21 prosent av de vitenskapelig ansatte ved FFI er nå kvinner. Marte er én av dem og her forteller hun om hvorfor jobben ved FFI er så spennende.

Dette er den første arbeidsplassen min etter universitetet. Nå har jeg vært her i 13 år! Jeg fikk i sin tid vite at FFI er et spennende sted, at det var anledning til å gjøre masse forskjellig her. Det stemte godt for min del.

Utdannelsen min har hatt sitt å si: Det fine med oss astrofysikere er at vi er litt poteter, vi kan brukes til mye. Faget vårt har ei verktøykasse som inneholder både matte, fysikk og programmering. Dermed kan vi jobbe med svært ulike oppgaver her på FFI, slik jeg har gjort.

Det fine med oss astrofysikere er at vi er litt poteter, vi kan brukes til mye.

 

En ganske fin gulrot har vært muligheten til å forlate skrivebordet innimellom. Jeg har vært på tokt både med de hurtiggående Skjold-korvettene og fregattene i Fridtjof Nansen-klassen.

Selv om det er mye jobb med eksperimenter og innsamling av testresultater, er det spennende å være om bord i de moderne fartøyene.

Jeg har vært med og seilt både langs hele norskekysten og til flåteøvelser i England. Det er også en nyttig erfaring å ha fått være med i ulike overvåkningsfly.

FFI gir meg muligheter som jeg neppe hadde fått andre steder.

En lederspire

Jeg har alltid hatt en lederspire i meg. I studietida ledet jeg den norske avdelingen av en internasjonal organisasjon for teknologistudenter. Nå er jeg en av mer enn 60 forskningsledere ved instituttet.

Samtidig med at FFI fyller 75 år er vi inne i en endring av organisasjonen. Styret vårt vil få flere yngre i lederroller, noe som betyr at noen eldre viker plass.

På FFI er lederne tradisjonelt rekruttert internt, ut fra at de har vært flinke forskere. Men interessen for å lede er ofte like viktig.

I dag har jeg ansvar for forskningsprogrammet Kampstrukturer – luft, med to forskningsprosjekter: Luftforsvaret mot 2030, og det vi kaller taktikkprosjektet.

FFI-RAPPORT 2020

Teknologiske trender – mulige konsekvenser for Luftforsvaret

Mats Rjaanes, Marte Kalveland, Karl Erik Olsen, Reidar Haugen, Alexander W. Beadle, Lars Aarønæs

 

Kampstrukturer er et nytt og spennende forskningsområde. Det handler om å bruke hele instituttets kunnskap, og formidle den til forsvarsgreinene på slik måte at det gir mening og nytte.

Fellesoperasjoner er viktig. Perspektivet er at sjøforsvar, luftforsvar og hær ikke kan kjempe hver sin krig, de må samhandle bedre. Hvordan kan vi få til det?

En av de viktigste oppgavene mine er å holde tett kontakt med lederne i Luftforsvaret, og treffe dem jevnlig. Vi skal forstå hvilke temaer de jobber med, og samordne forskning på FFI og problemstillinger i Forsvaret. Kollegene mine er ansvarlige for det samme overfor Sjøforsvaret og Hæren.

Norges nye kampfly F-35 er en integrert del i et forsvar som må samhandle bedre i sjø, på land og i luft. Foto: Hedvig Antoinette Halgunset / Forsvaret

Morsom forskningsformidling

Min studievenninne Sunniva Rose er en forskningsformidler og blogger jeg blir veldig inspirert av. Hun ga nylig ut boka «Vi er stjernestøv», selvfølgelig med rosa omslag. Sunniva skriver her om alt du ikke visste at du ville vite om kjernefysikk.

I likhet med henne liker jeg å presentere resultater med forståelige ord. Det gøyeste er å møte forsamlinger som er oppriktig interessert i resultatene våre. Når vi snakker til militært personell om taktiske beregninger, må vi ikke spore dem av ved å vise fram alle ligningene våre. De overordnede poengene er mye viktigere å få fram.

Forsvaret er en spennende og krevende kunde. Der er de vant til at ting skal leveres fort, fristene er stramme. Da er det kanskje ikke så rart at de blir utålmodige. Presentasjonene våre kan ha tydelige konklusjoner.

Det er likevel mer tidkrevende å gå fra en Powerpoint til å skrive ned alle resultatene enn mange tror. Etter at alle data er samlet inn tar en fullverdig rapport ofte flere måneder å lage. Jeg legger ikke skjul på at forskere liker å regne ut, beregne, utrede, vurdere og igjen regne i det vide og det breie. Det er viktig at alle forutsetninger er tatt med.

Som leder skal jeg passe på at resultatene også er forståelige og relevante for oppdragsgiveren, og at de leveres til forventet tid.

Innenfor oppdragene de får, står forskerne mine svært fritt til å styre hverdagen sin. Indre motivasjon driver de fleste. Det er lett å få forskere til å studere på og tenke lure tanker om emner de er oppriktig engasjert i.

Som leder skal jeg følge opp, være interessert i resultatene deres og sørge for at forskningen blir relevant for oppdragsgiveren. Noe av det viktigste jeg gjør er å være til stede og tilgjengelig for begge parter.

Endringer skjer sakte. Resultater fra oss gir kanskje ikke effekt i Forsvaret før mange år etter at vi har overlevert kunnskapen vår. Jeg må både vise tålmodighet og trykke på. Spør du mine nærmeste om jeg er tålmodig, er svaret nei. Men jeg har lært at ting tar tid.